“Angrepet ble utført av militante muslimer,” het det i NRK Radios nyhetssending 27. september etter at en bombe ble sprengt på veien til flyplassen i Damaskus i Syria.
Å knytte vold til islam skjer ofte i vestlige mediers omtale av Midtøsten. “Islamistene” er et begrep som brukes uten nærmere spesifisering, og nyhetsbildet gir sjelden hint om hvem islamistene er. Hva vil de? Hva er det de vil oppnå? Og ikke minst: Kan alle som viser til islam når de ytrer seg eller protesterer, fredelig eller voldelig, sies å være islamister? Dette er vanskelige spørsmål, fordi svarene er mange.
Innenfor akademia er det voksende interesse for
å diskutere, avgrense og definere islamisme. I dette nummeret av
Babylon skal vi gjøre et forsøk på å definere
islamisme, og samtidig peke på de mange sidene ved fenomenet.
Karakteristisk for en islamistisk organisasjon er at de ønsker
å bringe staten i tråd med islam. Men blant islamister
finnes det ingen ensartet oppfatning av hva dette skal innebære
eller hvordan en islamsk stat skal se ut. De mange organisasjonene som
kan kalles islamistiske er til dels svært forskjellige, legger
ulike tolkninger av islam til grunn og har ulike styresett som
mål.
Det stereotypiske bildet av islamisten, er at han er
mann med lav utdannelse som tyr til islamismen som et enkelt svar
på kompliserte problemer. Men det viser seg at islamismen i Egypt
fra 1970-tallet ble definert av folk med høyere, sekulær
utdannelse, skriver Truls Tønnessen i sin artikkel. Da flere
fikk muligheten til å ta høyere utdannelse, ga det folk en
sosial mobilitet de ikke hadde hatt før. Samtidig ble den
egyptiske studentbevegelsen islamifisert. Så hvor ligger
sammenhengen mellom islamisme og utdannelse?
Denne stereotypien skygger også for kvinners rolle i islamismen.
Kvinners stilling i islam blir ofte debattert, men kvinners stilling i
islamistiske bevegelsen har fått lite oppmerksomhet. Og debatten
som foregår innenfor islamistiske organisasjoner og
miljøer om kvinnens rolle i samfunnet kommer sjelden til
overflaten i Vestens nyhetsbilde. Bjørn Olav Utvik tar i sin
artikkel opp hvordan det ligger en spenning i islamistiske partiers syn
på kvinnens rettigheter innen politikk, samfunnsliv og familie.
Kvinners politiske rettigheter har blitt en viktig del av islamistiske
partiers partiprogram, sammen med en fortsatt vektlegging av familien
som en av samfunnets hjørnesteiner.
En tredje side ved det stereotypiske bildet av islamisten, er at han
alltid står utenfor det politiske systemet, at han er en del av
opposisjonen. Islamistiske partier er riktignok som oftest i opposisjon
til det sittende regimet. Men i noen tilfeller har islamismen
gått veien fra opposisjon til posisjon. Tyder det på at
målet om å bringe staten mer i tråd mer islam, blir
svakere i møtet med praktisk politikk? Det palestinske partiet
Hamas nedtonet i løpet av sin valgdeltakelse målet om en
islamsk stat, i likhet med Hizbullah. Ser vi konturene av en ny periode
for islamismen, med valgdeltakelse og regjeringsmakt?
Artiklene i denne utgaven av Babylon tar for seg
stereotype oppfatninger av islamisme, utfordrer disse og bidrar til
å belyse spørsmålet som må spørres
oftere: Hvor går islamismen?
Hilde Tørhaug