Hva er Sharia?
Den 25. september ble dødsdommen mot den nigerianske kvinnen
Amina Lawal opphevet av en sharia-domstol. Hun var tidligere blitt
dømt til døden ved steining av den samme typen domstol
fordi hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Bare noen dager
etter at denne gledelige nyheten kom, stilte den norske journalisten og
aktivisten Hege Storhaug følgende spørsmål til en
irakisk kvinne under NRK2s debattprogram "Brød og sirkus:
Fundamentalistene blant oss": "Jeg spør deg her og nå: tar
du avstand fra sharia?"
Begrepet sharia, som gjerne oversettes med islamsk lov, opptar
opinionen i et Norge som merker konsekvensene av globaliseringen. I
Midtøsten og Nord-Afrika har begrepet en lang historie, men har
fått ny og stor oppmerksomhet fordi kravet om "innføring
av islamsk lov" er blitt et av kjennetegnene på de islamistiske
bevegelsene i disse landene.
Imidlertid er det så som så med forståelsen og
nyanseringen av dette viktige og vidtfavnende islamske konseptet, noe
ikke minst Storhaugs umulige spørsmål viser. Den vide
grunnbetydningen til sharia er nemlig "veien til vannhullet", eller, i
overført betydning: Guds vei, som alle muslimer må
følge. For de fleste muslimer er sharia derfor en uatskillelig
del av islam, og å ta avstand fra den ville dermed være
å fornekte sin religion.
I dette nummeret av Babylon er det like fullt den mer tekniske
betydningen av sharia vi beskjeftiger oss med, altså som islamsk
lov. Begrepet gir utvilsomt assosiasjoner til fatwaer, avhugging av
hender, beslørede kvinner og skjeggete menn. Men det favner noe
langt mer enn det medias fascinasjon for moderne islamisme klarer
å fange opp. Vi snakker her om et konsept som har utviklet seg
over hundrevis av år, i svært forskjellige samfunn, og med
helt ulike roller og konsekvenser fra land til land. Det er noe av
denne variasjonen vi ønsker å fange opp med å
spørre hva sharia egentlig er.
Religiøs justis er ikke noe nytt, heller ikke i Europa - tenk
bare på den beryktede inkvisisjonen. Imidlertid ble det ansett
som et tilbakelagt stadium i Europa, og i stor grad også i de
fleste muslimske land, inntil den islamske oppvåkningen startet i
det 20. århundret. Spørsmålet om hvovidt
religiøs lovgivning er et håpløst reaksjonært
prosjekt, avhenger nok av øynene som ser, og det kommer
også til uttrykk i flere av artiklene i foreliggende utgave av
Babylon, for eksempel Nora Eggens "Guds lov". Sikkert er det i alle
fall at sharia ikke er en tidløs størrelse: det viser
spennet mellom Knut Vikørs historiske gjennomgang ("Shariaen, ei
lov for samfunnet, ei lov for Gud") og bidragene til Endre Stiansen og
Jakob Skovgaard-Petersen ("Sudan: islamisering og økonomisk
liberalisering" og "Fatwaernes genkomst"). Sharia kan ikke sies å
være en "stivnet" og "rigid" religiøs lov, slik de gamle
orientalistene ville ha det til - den er i kontinuerlig utvikling.
Hvilken vei denne utviklingen vil ta, er selvfølgelig ennå
uvisst, men akkurat nå skjer det mye interessant på flere
fronter: i Iran møter de religiøse lovgiverne seg selv i
døra i stadig større grad (se "Islam og
menneskerettigheter"), og i Europa finner nye generasjoner muslimer nye
religiøse løsninger i sekulariserte land hvor de
utgjør en minoritet istedenfor en majoritet. Resultatet er mye
spennende nytenkning og religiøs utvikling. Imidlertid ser vi
også en innadvendthet blant flere innflytelsesrike
religiøse ledere, der en unyansert forestilling om sharia er ett
av midlene som brukes for å undertrykke dem som tenker fritt og
annerledes.
Uansett om det er Taliban eller reformister som tar tak i denne loven
for å endre samfunnet, vil den fortsette å vekke interesse
både blant muslimer og de som interesserer seg for islam. Da er
det nødvendig å komme bak debatter om hudud-straffer og
slør, slik at alle de andre aspektene ved dette grunnleggende
prinsippet i islam også kommer til sin rett.