Israel og Palestina: Ett
folk for mye?
Israel/Palestina-konflikten har tatt en farlig
vending. 90-tallets planer for fred ligger brakk, og området har nok en gang
blitt trukket inn i en destruktiv voldsspiral. Kommunikasjonen mellom palestinske
og israelske ledere har brutt sammen, og ekstreme krefter sitter ved roret.
Sharon har bygget sin karriere som statsminister på konfrontasjon med Arafat og
eskalering av konflikten, og isolerer palestinernes president gjennom
militærangrep og internasjonalt diplomati. Arafat fremstår som en tilsvarende
egenrådig leder, som nekter å overlate kontrollen til yngre politikere, og
drukner i maktkamp og indre splid. Internasjonale fredforhandlere leter dermed
forgjeves etter samtalepartnere, og ”hevnangrepene” fra de stridende parter vil
ingen ende ta.
Intensiveringen av konflikten etter
1990-tallets fredsforsøk ser ut til å ha fylt både aktører og observatører med
oppgitthet og resignasjon. Den israelske venstresiden er handlingslammet og
slutter seg til Sharons linje i mangel på ideer og politisk visjon.
Verdenssamfunnet forfølger ”kampen mot terror” på andre slagmarker og later
verken til å ha evne eller vilje til å engasjere seg i sterkere grad. Dagens
forslag til ”løsning” kommer dermed fra ytterliggående grupper som krever øye
for øye, avsperring og separasjon.
Babylon gir her et innblikk i problemet
gjennom ni tema-artikler som belyser ulike aspekter av en sammensatt situasjon.
Flere av artiklene retter fokus på spesifikke sosiale grupper og gir innblikk i
hvordan eskaleringen av konflikten virker inn på enkeltmennesker og mikronivå.
Andre bidrag viser hvor fastlåst tilstanden kan være i grunnleggende forhold
som vannforsyning og akademisk tradisjon. Et tredje hovedfokus for analysene er
spenningen mellom radikaliserende og modererende krefter, mellom døve ører og
tegn på dialog. For striden står ikke bare mellom israelere og palestinere, men
også mellom hauker og duer innad i hver posisjon. Noen tror fortsatt på
sameksistens, men for andre er israelere og palestinere rett og slett ”ett folk
for mye”.
Byggingen av en 799 km lang
separasjonsbarriere mellom Vestbredden og Israel er et tydelig tegn på at de
sistnevnte er i fremmarsj. Det samme gjelder systematisk likvidering av
Hamas-ledere og Sharons tilbaketrekningsplan fra Gaza som vil etterlate området
i komplett isolasjon. Høyresiden i israelsk politikk får vann på møllen av at
strategien ser ut til å virke: tallet på selvmordsaksjoner i selve Israel har
gått merkbart ned siden muren ble bygget og Likud-partiet inntok sin jernlinje.
Men kan isolering og undertrykking av palestinerne være en bærekraftig plan i
det lange løp? Finnes intet alternativ for fredelig sameksistens mellom
israelere og palestinere? Å miste troen på at det finnes en løsning er en
fallitterklæring vi ikke kan leve med.