Hva vil USA med Midtøsten?
Hva vil USA med Midtøsten? Det pleide å være
enkelt å svare på dette spørsmålet. USAs Midtøsten-politikk har siden president
Johnsons regjeringstid på 1960-tallet vært preget av et dobbelt ønske om
sikkerhet for Israel og tilgang til regionens oljeressurser. I tillegg kom
underordnede målsetninger som investeringsmuligheter og markedsandeler for
amerikanske selskaper, ikke minst i våpenindustrien. Den rådende
utenrikspolitiske doktrinen under Den kalde krigen, den såkalte realismeskolen,
søkte å nå disse målene ved å sørge for områdets stabilitet: USA måtte hindre
kriger, kupp og revolusjoner som kunne stanse flyten av olje, øke
Sovjetunionens innflytelse og true Israel. Om hensynet til stabilitet skadet
demokratiske bevegelser eller førte til brudd på menneskerettighetene var
underordnet.
Etter
Den kalde krigen har USAs forhold til Midtøsten på mange måter endret seg. For
det første har Midtøsten gått fra å være et sidespill i rivaliseringen med
Sovjetunionen til å bli et fullverdig mål i seg selv. Fokus for USAs
utenrikspolitikk har nå blitt ”krigen mot terror”, og i dette perspektivet
spiller Midtøsten og Nord-Afrika en langt mer sentral rolle enn før. For det
andre har nykonservatismens fremmarsj under Bush-regjeringen utfordret
realismeskolens dominans i landets utenrikspolitikk. De nykonservative fremmer
et mer verdiladet syn på USAs rolle i verden og stiller spørsmål ved doktrinen
om stabilitet. Siden Midtøsten- og Nord-Afrikas undertrykkende regimer gir
grobunn for terrorisme, lyder argumentet, bør USA ikke lenger opprettholde
regimene, men tvert imot arbeide for å fjerne dem. Krigen mot terror skal
vinnes gjennom en ”krig for frihet” hvor USA aktivt sprer sitt budskap om
frihet, kapitalisme og demokrati.
De
gamle og de nye målsettingene lever nå side om side og gjør USAs
Midtøsten-politikk mer uforutsigbar og komplisert. Selv om forkjemperne for
regimeendring og demokratisering har vind i seilene er tilhengerne av
tradisjonell utenrikspolitisk realisme på ingen måte slått i kne. De
nykonservative forsvarer sin idealisme ved å fremstille demokrati i Midtøsten
og Nord-Afrika som løsningen på realismens problem. Dette problemet, som
Torbjørn Knutsen viser, er hvordan USA kan forene målet om tilgang til
regionens oljeressurser med fortsatt støtte til Israel. Ved å gi Midtøsten del
i Vestens frihet og demokrati, hevder de nykonservative, vil kilden til
antisemittisme, krig og terror tørke ut.
På
papiret virker kanskje de nykonservatives program for Midtøsten og Nord-Afrika
forlokkende, men i praksis er det spekket med problemer. For det første, som
Stein Tønnesson poengterer, vil en demokratisering av Midtøsten og Nord-Afrika
på kort sikt kunne forsterke statenes anti-amerikanske og anti-israelske
stilling. For det andre, som Sverre Lodgaard viser i forholdet til Iran, skaper
målet om regimeendring problemer for sikkerhetspolitiske hensyn som
ikke-spredning av kjernevåpen. For det tredje, som Øystein Norengs analyse av
Irakkrigen illustrerer, vil de nykonservatives felttog bli kostbart for USA og
kunne føre til høye oljepriser. For det fjerde har USA et tillitsproblem i
regionen som reduserer Bush-administrasjonens handlingsrom. Det store
flertallet av innbyggere i Midtøsten og Nord-Afrika har rett og slett ikke
tillit til USA og dets allierte. Denne mistilliten gjør det ekstremt vanskelig
for USA å nå frem med sitt budskap, som Jacob Høigilts analyse av
proamerikanske arabiske intellektuelle konkluderer. At den nykonservative
diskursen som Tove Bjørgås viser dessuten har klare anti-islamske (og til dels
rasistiske) undertoner gjør prosjektet for demokratisering av Midtøsten og
Nord-Afrika ekstra lite troverdig.
Mye
tyder på at Bush-administrasjonen har undervurdert problemene forbundet med
demokratisering av Midtøsten og Nord-Afrika, og tilsvarende, at den har
overvurdert sin egen styrke. Å rotfeste demokrati i regionen vil kreve en type
langsiktighet, ressurser og innsatsvilje som utenrikspolitikere sjelden er i
stand til å mobilisere. Når problemene øker i felten vil kortsiktige
sikkerhetspolitiske hensyn etter all sannsynlighet stille
Bush-administrasjonens demokratiseringsglød. Realistene vil innhente de
nykonservatives idealisme, og USA vil falle tilbake på en Midtøsten-politikk
som prioriterer vestligorienterte autoritære ledere fremfor
demokratibevegelser. Mye avhenger naturligvis av utviklingen i Irak. Skulle
Bush-administrasjonen lykkes i å demokratisere landet vil mulighetene for en
”spredningseffekt” til andre deler av regionen være gode. Så langt er det
imidlertid lite som tyder på at det går den veien. USA er fanget i en ond
sirkel hvor det bruker stadig større ressurser på militærutgifter og sikkerhet,
og glemmer viktigheten av å gjenoppbygge Irak gjennom investeringer i infrastruktur,
undervisning og helsevesen. Bush-administrasjonen ønsker demokrati i Midtøsten,
men ikke for en hver pris. Faren er overhengende for at idealistenes drøm om
demokratisering på nytt må vike for realistenes krav om stabilitet.