Midtøsten - i voldens grep?
Har volden
overtatt styringen på Midtøsten og Nord-Afrika? En gjennomgang av hjemlige
Tv-reportasjer og avisoverskrifter kan fort gi dette inntrykket. Når land i den
arabiske eller muslimske verden når opp i det vestlige mediebildet, er det som
regel fordi de rammes av vold i en skala som overgår våre egne ran, mord og
ulike overgrep. Kun spesielt interesserte kjenner andre sider av regionen enn
selvmordsbomber, krig og såkalte æresdrap. Særlig striden mellom israelere og
palestinere har bidratt til å knytte ordet Midtøsten til ufred og vold i
europeernes bevissthet. Den såkalte ”Midøsten-konflikten” var lenge det eneste
vi hørte om fra denne utstrakte og mangslungne regionen. Senere har også andre
voldelige konflikter funnet sin vei til vestlige Tv-skjermer, som
Iran/Irak-krigen mellom 1980 og 1988, borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet, og
ikke minst den pågående krigen i Irak.
At
utenforstående sitter igjen med inntrykk av at volden styrer Midtøsten og
Nord-Afrika er derfor ikke så rart. Hvem vil vel bestride at israelske og
palestinske voldshauker vant over fredsduer mot slutten av 1990-tallet, eller
at selvmordsbombefrekvensen truer med å avspore gjenoppbyggingsprosessen i
Irak? Er ikke dette eksempler på såkalte onde sirkler hvor volden styrer
politikken og alt annet er sekundært? Politikerne mister kontroll over
situasjonen, og for mennesker som lever og vokser opp under slike forhold kan
vold bli en del av adferdsmønster og tradisjon. Man må ha lov til å spørre om
Midtøsten har falt i ”voldens grep”.
Det knytter seg
imidlertid problemer til bildet av Midtøsten og Nord-Afrika som verdens urolige
hjørne og forestillingen om at politikk og samfunnsutvikling er ”voldsstyrt”.
For er det egentlig mer vold og konflikt i Midtøsten og Nord-Afrika enn i andre
deler av verden? Og hvilken forklaringskraft har størrelser som vold eller
voldskultur for utviklingen i regionen? I innledningsartikkelen til dette nummeret
av Babylon tar Gleditsch, Strand og Sørlie fatt i den første av disse
problemstillingene og sammenlikner tall på voldelige konflikter i Midtøsten og
Nord-Afrika med tilsvarende uroligheter i andre deler av verden. De finner at
Midtøsten hadde høy forekomst av konflikter i perioden 1960-2003, men
understreker samtidig at Asia hadde enda høyere konflikthyppighet og at Afrika
de siste årene har vært den mest konfliktfylte verdensdelen. Når det gjelder
årsakene til konfliktene i Midtøsten konkluderer forfatterne med at de langt på
vei kan forklares av de samme faktorene som forårsaker krig og ufred i andre
deler av verden. Det er med andre ord ikke noe ”eksepsjonelt” med Midtøsten,
selv om det er klart at regionen sliter med et voldsproblem.
Når det gjelder
forestillingen om at volden styrer Midtøsten så er den i beste fall analytisk
tåkeleggende og i verste fall et maktmiddel og påskudd for militære inngrep.
Den analytiske faren er å overse aktørene, og misforstå hva som styrer
bruk av vold/ikke bruk av vold i bestemte situasjoner. Til tross for
grammatiske implikasjoner av utsagnet ”volden styrer Midtøsten” er vold sjelden
et handlende subjekt som bestemmer hva som skal skje. Bak alle former for vold
står aktører, som i motsetning til det falske subjektet ”vold” kan analyseres i
intensjoner, strategi og mening. Det er dette Yadullah Shahibzadeh hjelper oss
å se i sin analyse av voldsideologi og den nykonservative bevegelsen i Iran,
hvor den nyvalgte president Ahmadinejad har tette forbindelser til voldsteoretikeren
Mesbah Yazdi. Mens politisk bruk av voldsgrupper som Ansar-e Hezbollah var et
effektivt virkemiddel for de nykonservative under Khatamis presidentperiode,
prøver de samme voldsutøverne i dag å legge tøyler på Ansar-e Hezbollah for å
stabilisere Ahmadinejads styre. Vold i Iran fremstår dermed ikke som kultur-
eller religionsbetinget, men som et strategisk valg.
På sitt verste
blir bildet av det ”voldelige Midtøsten” brukt for å diskreditere motstand mot
okkupasjonsmakter og legitimere militære inngrep. Et viktig
legitimeringsinstrument for Israels jernhånd mot palestinerne har for eksempel
vært ideen om at det palestinske samfunn er voldelig. På tilsvarende måte
fremstilte Bush-administrasjonen sin invasjon av Irak som en kamp for
menneskerettigheter og demokrati. Typisk for slike legitimeringsstrategier er
at vold i Midtøsten og Nord-Afrika knyttes til religion og kultur.
Voldsproblemet i regionen forklares med det arabiske eller det
muslimske og holdes frem som bevis på Vestens overlegenhet. Det er slike
former for kulturalisme Berit Thorbjørnsrud retter søkelyset mot i sin artikkel
om syn på kvinnemishandling. Med utgangspunkt i bestselgeren Burned Alive
viser Thorbjørnsrud hvordan beretninger om vold mot kvinner bidrar til å
bekrefte orientalistiske stereotypier og benyttes av de nykonservative i USA
for å rettferdiggjøre ”kampen mot terror”. Jo mer fienden virker grusom og
blodtørstig, dess lettere blir det å forsvare at okkupasjonsmakten selv bruker
vold for å hevde sine interesser. I tråd med denne legitimeringsstrategien har
det vært viktig for USA at invasjonene av Irak og Afghanistan fremstår som en
seier for kvinner, barn og fred. Tine Ustad Figenschou beskriver i dette
nummeret mediekrigen mellom USA-kontrollerte Tv-stasjoner og arabiske satellittkanaler
som Al-Jazeera, hvor bruk av eksplisitte bilder fra slagmarken har blitt
gjenstand for politisk strid.
Vold i
Midtøsten er med andre ord et kompleks og ladet tema. Vi håper dette nummeret
av Babylon kan bidra til å gi leserne bedre oversikt, og samtidig inspirere til
debatt rundt hvordan vi tenker på vold i regionen.