Fanget av kolonitiden?
Er Midtøsten og Nord-Afrika fanget i et
postkolonialt syndrom som hindrer fred, forsoning, fremskritt og utvikling?
Eller er læren om kolonitidens ødeleggende effekt en oppkonstruert myte som
bagatelliserer indre problemer og legger all skyld på ytre makter? I dette
nummeret av Babylon har vi gitt oss i kast med et komplekst og brennbart tema.
”Koloniargumentet” trekkes ofte inn i debatter om utviklingen i Midtøsten, og
gjerne for å fremme bestemte politiske agendaer.
Med unntak av Tyrkia, Iran, Oman og
Saudi-Arabia har samtlige land i Midtøsten gjennomlevd perioder med
kolonialisering. Europeiske imperiemakter var særlig dominerende i årene etter
Første verdenskrig, og styrte utviklingen i områdets nyopprettede stater.
Graden av reell kolonialisering varierte sterkt fra land til land. 120 års
tvangsassimilering av Algerie i den franske nasjonalstaten kan ikke
sammenliknes med den relativt beskjedne inngripen Storbritannia praktiserte i
golfprotektoratene (Kuwait, Qatar, Emiratene, Bahrain). Landenes formelle
status og styresett var også ulike. Bare i Aden ble termen ”koloni” benyttet,
områdene i Den fruktbare halvmåne (Jordan, Syria, Irak, Libanon og Palestina)
fikk status som ”mandater”, mens de fleste statene i Golfen og Nord-Afrika ble
omtalt som ”protektorater”.
Til tross for slike variasjoner kan Midtøstens
moderne historie leses som regionens forsøk på å legge kolonitiden bak seg. Den
antiimperialistiske nasjonalismen som feiet over den arabiske verden på 1950-
og 60-tallet ville supplere formell politisk uavhengighet med reell økonomisk,
ideologisk og kulturell frigjøring. Den arabiske nasjonalismens ideologiske
arvtaker - islamismen - har videreført dette budskapet.
To forhold har imidlertid vanskeliggjort
frigjøringen fra kolonispøkelset. For det første preges Midtøsten av
fastgrodde, autoritære regimer som har ført regionen inn i en utviklingskrise.
Som UNDP påpeker i The Arab Human Development Reports, lider den
arabiske verden av sviktende økonomisk utvikling, synkende utdanningskvalitet
og mangel på frihet. Land med etnisk sammensatt befolkning har dessuten strevd
med å skape en felles nasjonal identitet. I mange tilfeller kan roten til
ufullstendig nasjonsbygging spores tilbake til kolonimakters ”splitt og
hersk”-strategier. Men lederne som kom til makten etter uavhengigheten har
heller ikke maktet å samle befolkningen, og politikken deres har i mange
tilfeller bidratt til å sementere og forverre problemene.
For det andre har de grunnleggende
styrkeforholdene i verdenspolitikken ikke endret seg siden kolonitiden. Vesten
er fortsatt ”den sterke”, mens statene i Midtøsten i en internasjonal
sammenheng er svake. Utenlandsk intervenering i regionen har heller ikke
avtatt. Som situasjonen i Iran, Irak, Afghanistan og Palestina illustrerer,
spiller vestlige stormakter fortsatt nøkkelrollen i regionens geopolitiske
drama. Gjennom Bush-administrasjonens slagord om ”demokratisering av Midtøsten”
presenteres sågar kampen om verdensherredømme, land og ressurser som et nytt
”siviliserings”-prosjekt.
Den samlede effekten av utviklingskrisen, og
fortsatt vestlig inngripen, er at fortiden innhenter oss. Islamister erklærer
krig mot ”korsfarere” og legitimitetsfattige regimer dyrker antivestlige
følelser for å samle befolkningen om ytre farer. Samtidig svinges vår hjemlige
debatt bort fra globale maktforhold, og reduseres til et spørsmål om demokrati
og menneskerettigheter versus islam.
Minnet om kolonitiden fortsetter å prege
nasjonale og individuelle identiteter og slår derfor inn i dagens konflikter.
Vi kan ikke løpe fra fortiden, men vi kan unngå stereotype forestillinger ved å
lære mer om hva som virkelig skjedde. I dette nummeret av Babylon har vi samlet
15 ulike perspektiver på kolonitiden for å øke vår kunnskap. Den som trenger
inn i artiklene vil raskt avsløre sneverheten i vulgærversjonen av debatten.
Arven fra kolonitiden er langt mer nyansert enn det politiske slagord kan
uttrykke.