På spor av Norden i Midtøsten
Vinteren 2006
mistet Danmark og Norge uskylden. De voldsomme protestene mot trykking av
Muhammad-karikaturene slo ned som lyn fra klar himmel – og traff oss midt i
selvbildet. Inntil da hadde innbyggerne i Norden kunnet hvile i visshet om å
være ”nøytral” i konfliktene i Midtøsten. Vi var ”dialogens mestere” og godt
likt av alle. Uten særlig kolonihistorie eller stormaktsambisjoner på samvittigheten
sov vi godt om natten, selv etter 11. september. Hvem ville vel skade nasjoner
som talte fredens sak i Midtøsten og ellers bare intervenerte for å avlaste
krisesituasjoner gjennom humanitær hjelp?
De nordiske
land trives godt som mekler i internasjonale konflikter, men er ikke fortrolig
med å havne i skuddlinjen og innta rollen som aktør. Et nøkkelprinsipp i nordisk sikkerhetspolitikk har alltid
vært å ikke virke truende, for å unngå å bli angrepet. Under Den kalde krigen
anvendte Norden ”kvasinøytralt passiv”-prinsippet med stor suksess. Selv om
regionen regnet seg som ”vestlig” og Danmark, Island og Norge var med i NATO,
benyttet landene enhver anledning til å berolige Sovjetunionen om sine
fredelige hensikter. Gjennom begrensninger på amerikanske baser, forsonende
retorikk og et sosialdemokratisk økonomisk system, fremsto de nordiske
NATO-medlemmene som en imøtekommende og ”moderat” del av Vesten.
Etter Den kalde krigens slutt har de nordiske land i alminnelighet og Norge i særdeleshet brukt dette varemerket til å skaffe seg en mer fremtredende posisjon i internasjonale fora. Norge, og til dels også Sverige og Finland, har påtatt seg prestisjetunge fredsmeklings- og tilretteleggingsoppdrag som i varierende grad har gitt resultater. Kroneksempelet er ”Oslo-avtalen” som i en periode på 1990-tallet gav inntrykk av at Norge hadde sikret fred i Midtøsten. Til tross for fredspriser og alle bistandsmillioner ledet imidlertid avtalen verken til en fredelig eller varig løsning. Som Hilde Henriksen Waage poengterer i et intervju i dette nummer av Babylon hadde Norge overfor Israel ingen pisk å bruke. I mangel på økonomiske og politiske pressmidler sto Oslo på bar bakke når dialog og samtaler ikke førte noe sted.
En viktig lærdom fra Oslo-prosessen, Sri Lanka-forhandlingene og andre fastkjørte fredsprosesser er at det er vanskelig å kombinere formelen om den ”nøytralt passive, velmenende tredjepart” med internasjonal fredsmekling. For ikke bare må en engasjere seg helhjertet i en konflikt for å kunne finne en løsning, og dermed bli en aktør. Men sammenbrudd i fredsforhandlinger fører også til frustrasjon hos partene som ofte slår ut i misnøye med tilretteleggeren/mekleren.
Angrepene på danske og norske ambassader i februar 2006 kan være et tegn på at Norden er i ferd med å miste sin aura av nøytralitet, og følgelig, at suksessformelen fra den kalde krigen ikke lenger fungerer. For kan vi fortsatt fremstå som en imøtekommende og ufarlig del av Vesten mens vi slutter opp om NATO og våre vestlige allierte – allierte som etter 2001 dels har utløst, dels gitt aksept til krigene i Afghanistan, Irak og Libanon?
Myten om ”dialogens Norden” fremtvinger to fundamentale spørsmål. Det første er om vi er i stand til å nå frem til mottakeren. Den geografiske og kulturelle avstanden til Midtøsten er betydelig. De nordiske land har begrenset kunnskap om – og disponerer få kanaler for å kommunisere sitt budskap til – den arabiske og muslimske verden. Det finnes ingen nordisk motpart til de mange British Councils, Instituts Français, Goethe-Institute og American Universities i Midtøsten. Nordiske organisasjoner som faktisk har dypere interaksjon med regionen, som kristensionister, kibbutzbevegelsen og næringslivet, er som regel uttrykk for særinteresser.
Det andre er om det egentlig finnes et nordisk alternativ til dagens ”pax americana” i Midtøsten? Det store flertall av innbyggerne i Norden oppfatter Bush-administrasjonens tilnærming som feilslått. Men like fullt sender vi soldater til Irak og Afghanistan, og har ingen alternativ plan for hvordan vi skal behandle regionen. Forskjellen på Norden og USAs tilnærming blir dermed at førstnevnte vil søke legitimitet i FN før vi sender bomber til Midtøsten. Er det tilstrekkelig til å oppfattes som ”dialogens” fremfor imperialismens allierte?
I dette nummeret av Babylon jakter vi på ”spor av Norden i Midtøsten”. Gjennom åtte temaartikler retter vi søkelyset mot hvordan Norden opptrer – og blir oppfattet – i regionen. Vi skal se at ”spor av Norden” ikke bare er statlige og politiske, men også religiøst og kulturelt forankret. Sosiale aktører som fremmedarbeidere, kristne lobbyorganisasjoner, kibbutzbevegelsen og næringslivet setter alle et nordisk preg på regionen.
Leseren inviteres til å reflektere rundt følgende spørsmål: Hvem taler for Norden i Midtøsten, og hvor tydelig er vi på hva vi står for?