Midtøstens minoriteter under press

To kontrasterende forestillinger om Midtøstens minoriteter er like utbredte. Den ene fremstiller regionen som en mosaikk av språklige og religiøse samfunn hvor felles historie og tilhørighet for muslimer, kristne og jøder har gjort pluralisme til en uløselig del av identiteten og lagt grunnlag for fredelig sameksistens. En finner denne versjonen i reisebøker, offisielle diskurser i Midtøsten og visse former for orientalistisk litteratur. Her er Midtøsten verdens beste sted å være minoritet. Den andre beskriver Midtøsten som en heksegryte av etniske motsetninger hvor et sammensurium av ulike folkeslag hindrer utvikling, demokrati og fred. Denne forestillingen dyrkes av media og gjenspeiler en oppfatning i Vesten om at politikk i Midtøsten er vilkårlig og nærmest ikke lar seg forstå. Her er minoritetene frarøvet alle rettigheter og fremstår gjerne som ofre. De to forestillingene kan sammen illustrere hvor sammensatt situasjonen for Midtøstens minoriteter er. Men som passive beskrivelser kommer de til kort som forklaringer på minoritetenes stilling i regionen. I dette nummeret av Babylon vil vi bidra til å gå bak disse forestillingene.

Landene i Midtøsten er forskjellige både hva angår minoritets-sammensetning og politiske konflikter knyttet til minoritetsstatus. I Tunisia er for eksempel 98 prosent av befolkningen arabiske sunnimuslimer, mens kristne maronitter, sunni- og shiamuslimer kjemper om det geografisk langt mindre Libanon som i alt har hele 18 anerkjente konfesjonelle grupper. Sunnimuslimer utgjør drøye 70 prosent av befolkningen i regionen som helhet og har tradisjonelt vært herskerklassen i Tyrkia og den arabiske verden, men shiamuslimer er den tallmessig største gruppen i Bahrain, Irak og Libanon ved siden av Iran. I Syria dominerer medlemmer av den muslimske ‘alawi-minoriteten staten på bekostning av de demografisk overlegne sunniene.

Geografi og demografi er imidlertid bare halve historien om Midtøstens minoriteter. Politiske forhold avgjør hvor minoritetsstatus er synlig og hvor det skaper konflikt. Religion og språk er de viktigste minoritetsmarkørene i Midtøsten, men har langt fra samme betydning over alt. Etnisitet som politiseres i visse kontekster, forbigås i stillhet i andre. Sammenlikn for eksempel kristne i Libanon og i Syria. I Libanon politiseres kristen identitet fordi landets forfatning fordeler maktposisjoner etter konfesjonelt mønster. De kristne har dessuten en dominerende stilling som utfordres av shiamuslimene og forsvares gjennom mobilisering. I Syria lever derimot de kristne i en formelt sett konfesjonsløst stat og trenger ikke politiseres fordi de er fripassasjerer i ‘alawi-regimets strid med sunnimajoriteten. Kari Karamé tar i dette Babylon for seg de libanesiskkristnes politiske dilemma.

En hovedutfordring for regimene i Midtøsten har vært å skape nasjonale identiteter som gir rom til minoriteter. Mange av territorialstatene i regionen ble til som et resultat av kolonialisering med “kunstige grenser” og sviktende legitimitet. I nasjonsbyggingsprosessen søkte flere av regimene å skape samhold rundt identiteter som ekskluderte deler av befolkningen. Eksempler er det sunnimuslimske i Saudi-Arabia, det tyrkiske Tyrkia og det jødiske Israel. Flere av artiklene i dette nummeret belyser livsvilkårene for minoriteter som har falt utenfor den offisielle identiteten. Nils I. Lahlum viser for eksempel hvordan Saudi-Arabias shiamuslimer rammes av Saud-familiens bruk av wahhabi-islam for å gi staten et fellesskap og formål. Katrine Ree Holmøy gir et innblikk i kurdernes dagligliv i Istanbul mot et bakteppe av kurdernes kamp for anerkjennelse av sin identitet i tyrkernes Tyrkia. Bård Kårtveit analyserer fortrengning av kristne palestinere på Vestbredden under okkupasjonen, og Line Fransson viser rettighetsunderskuddet til Israels arabiske innbyggere i en etnisk definert stat. Også jøder med ikke-europeisk bakgrunn befinner seg i en minoritetssituasjon i Israel, som Cathrine Furberg Moe argumenterer.

De siste års geopolitiske utvikling i Midtøsten har også bidratt til å sette minoritetsgrupper under økende press. Internasjonal spenning etter Øst-versus-Vest-mønster har for det første gjort situasjonen vanskelig for minoriteter som oppfattes som Vestens allierte. Som Egil Fossum poengterer havner særlig de kristne i Midtøsten mellom barken og veden i denne striden; mistrodd som fiendens håndlangere av sine muslimske medborgere og samtidig uten reelle allierte i Vesten. For det andre har invasjonen av Irak og den påfølgende borgerkrigen skapt spenninger mellom sunni- og shiamuslimer over hele regionen. Irakiske shiamuslimers overgang fra underlegen til dominerende gruppe i Irak har gitt pågangsmot og selvbevissthet til deres trosbrødre i Saudi-Arabia, Bahrain og Libanon, mens sunniregimer frykter imperialistisk iransk innflytelse bak shia-bølgen. Konsekvensen av polariseringen er vanskeligere kår for shia-minoriteter i sunniområder og omvendt.

Hva gjør så Midtøstens minoriteter for å imøtegå det økende presset? Babylons temaartikler viser tegn til svært ulike strategier. En betydelig del av Midtøstens kristne reagerer på utviklingen ved å emigrere. Kirkesamfunn i Libanon, Syria, Egypt og Palestina tynnes ut i alarmerende fart. I Saudi-Arabia har shia-ledere invitert til dialog med regimet for å øke toleransen mellom konfesjonene og styrke shiamuslimenes rettigheter. Det tyrkiske eksempelet viser hvordan kurderne velger ulike strategier: enten usynliggjør de sin egen identitet i møtet med det tyrkiske samfunnet, eller så avviser de det tyrkiske. I Israel har de palestinske arabiske statsborgerne formulert erklæringer som krever at Israel skal anerkjenne dem som en nasjonal minoritet, med rett til representasjon i internasjonale fora. I februar 2007 lanserte menneskerettighetsorganisasjonen Adalah sågar en alternativ grunnlov for den israelske staten.

Sunniaraberne i Irak representerer en siste variant av minoriteters svar på den pressede situasjonen. I den traumatiske overgangen fra dominerende maktgruppe til forfulgt minoritet har Iraks sunnimuslimer, som Ane Mannsåker Roald argumenterer, blitt politisk islamisert. Fra å ha vært politisk irrelevant under Saddam Husayns regime har sunnimuslimsk tilhørighet blitt styrende for den nye politiske virkeligheten. Den irakiske tragedien viser faren for “etnifisering” av politikk når det nasjonalstatlige politiske prosjekt bryter sammen. I fravær av institusjonelle begrensninger og visjoner for fellesskapet får politiske entreprenører fritt spillerom til å mobilisere rundt religiøs og språklig identitet. Spørsmålet er om andre stater i Midtøsten vil falle i den samme etniske heksegryten. For å redde mosaikken bør flere av statene i regionen tenke nytt rundt sine politiske prosjekt.

Kjetil Selvik